Fremveksten av Oslo

Forrige uke leverte jeg semesteroppgave om Oslo.

Oppgaven omhandler Oslos fremvekst som by og hvordan ekspansjonsperiodene har påvirket byens bygningsmasse idag.

The Oslo Opera House by Steinar Johnsen is licensed under a Creative Commons Attribution-Noncommercial-Share Alike 3.0 Unported License.

Innledning

Denne teksten vil gjøre rede for Oslos fremvekst som by og hovedstad. Dette vil bli gjort gjennom å belyse relevante hendelser som har hatt betydning for fremveksten. Oppgaven vil ikke gå inn i detaljerte beskrivelser av arkitekturhistoriske epoker eller enkeltbygg. Bybegrepet og om Oslo per definisjon er en by vil ikke bli drøftet. Hensikten med teksten er å forsøke og belyse de store linjene i byens utviklingen. Samt gi eksempler på bebyggelse som sier noe om hvilke byggemåter som er mest utbredt i forskjellige deler av Oslos utvikling. Sist, men ikke minst vil hvilket av disse periodene som er synlige i dagens Oslo bli beskrevet.

Oslo er i dag en hovedstad, et fylke, en kommune, en by, en arbeidsplass, en byggeplass og et hjem for rundt 1/8 del av Norges totale befolkning. Oslo har over 1000 år blitt utviklet til en posisjon som Norges klart viktigste by og et massivt nasjonalt tyngdepunkt i forhold til økonomiske, politiske og kulturelle strømninger. Oslo går per i dag gjennom en forandring ved den planlagte utbyggingen av Bjørvika og områdene omkring. Byen har bygget en ny flott opera og flere monumentale kulturbygg skal bygges nede ved fjorden, like ved stedet der byen først ble dannet.

Begynnelsen

Spekulasjoner om når Oslo, som tettsted, oppstod er anslått til å være mellom år 980 og 1030. Disse spekulasjonen baserer seg på funn av tidlige boplasser og radiologiske dateringer av gravsjikt i det området som i dag kalles Gamlebyen. I følge Snorre lot Harald Hardråde ”reise kjøpstad”, det vil si at tettstedet innerst i Vika ble gitt handelsrettigheter, rundt midten av 1000-tallet.

Oslo ble anlagt av en kongemakt og ble fra da og fremover en by med basis i politiske og administrative funksjoner. Det tidlige Oslo var en konsumentby og distribusjonby snarere enn en produsentby. Dette på den måten at varer har blitt importert/eksportert eller konsumert på stedet, heller enn at byen produserte varene selv. Dette har gjort byen sterkt avhengig av kontrollen over og skattleggingen av handelen i byen og generell produksjon i opplandet. Med opplandet menes områdene med forholdsvis nær tilknytning til byen. Dette opplandet har vært store deler av det som i dag omtales som Øst-Norge. Særlig under Kong Håkon 5.´s regjeringstid rundt år 1300 ble rollen som politisk tyngdepunkt tydeliggjort. I denne perioden var det en markant vekst i byen og folketallet steg oppimot 3500 innbyggere. Det ble bygget flerfoldige kirker og byen opplevde en sterk vekst som gav den et bedre utgangspunkt for å bestå som by gjennom de dårlige årene etter svartedauden.

Oslo var lenge den eneste ”kjøpstaden” i øst- og Sør-Norge. Dette gjorde byen til et naturlig handelssenter. Oslo var stedet der produsentene i opplandet kunne selge sine varer, og et distribusjonspunkt for varer som ble importert fra Europa. Disse importvarene ble kjøpt opp i Oslo og siden distribuert videre til resten av regionen via norske kjøpmenn.

Moon over Oslo by Håkon Sønderland is licensed under a Creative Commons Attribution-Noncommercial-Share Alike 3.0 Unported License.

Foto viser operaen og den påbegynte Barcode bebyggelsen i Bjørvika området. 

Den unge byen

Det tidligste Oslo var hovedsakelig bestående av lave laftede trehus, og steinkirkene dominerte bylandskapet. Den eldste gjenværende bygningen i Oslo i dag er Gamle Aker kirke som trolig ble bygget rundt slutten av 1000-tallet. I tillegg ble det bygget 3 kirker, Sankt Hallvardkatedralen, Clemenskirken og Mariakirken, nede i Bjørvika tidlig på 1100-tallet. Sammen med kongsgården, som ble bygget rundt 1200, har disse byggene trolig ruvet høyt over bolighusene omkring og vært et sterkt symbol på konge- og kirkemaktens dominerende tilstedeværelse. Disse byggene har nok også vært viktig for markeringen av Oslos rolle som maktsentrum i regionen, med sine signalbygg som må ha vært lett synlige for tilreisende.

I forhold til dagens bebyggelse trer ikke disse byggene like klart frem som de en gang gjorde. Gamle Aker kirke er det eneste av disse de aller tidligste byggene som er å finne igjen som stående bygg i Oslo anno 2010. Middelalderparken rommer ruinene av Mariakirken, men disse kan ikke sies å sette noen særlig preg på Oslos arkitektoniske uttrykket annet enn ved å synliggjøre den historiske plassering av byens sentrum. Et bygg som imidlertid er godt synlig i byen i dag er Akershus festning. Den ble bygget som middelalderborg i årene under Håkon 5., rundt 1300-tallet. Da det ble bygget lite i årene mellom 1350 og 1550 kan festningen ses på som et symbol for tiden før Svartedauden.

Pesten som kom til Bjørgvin i 1349 spredte seg raskt, også til Oslo. I tiårene etter det første utbruddet kom det stadige nye pestbølger og det var en sterk befolkningsnedgang der 2/3 av Norges innbyggere trolig gikk tapt. Pesten fikk også langvarig konsekvenser i forhold til befolkningens naturlige reproduksjonen. Det er ikke klare tegn til generell vekst igjen i Norge før midten av 1500-tallet. Oslo som oppebørselby, basert på inntekter fra skatt til kongemakt og kirke, led hardt under befolkningsnedgangen. Denne inntektskilden ble ytterligere svekket ved reformasjonen i 1537. De kirkelige skattene ble gjort om til statsinntekter, men disse inntektene ble samlet inn av adelsmenn innenfor forskjellige len og derfor ble mindre av dette samlet innenfor Oslos bygrense. Utover 1500-tallet satte bybranner og krigføring med både danskene og svenskene en effektiv stopper for en sterk vekst selv om befolkningen begynte å ta seg opp.

Akershus Festning Oslo by Lars Tiede is licensed under a Creative Commons Attribution-Noncommercial 3.0 Unported License. Deler av festningen er av Oslos eldste bygninger og ble bygget rundt år 1300.

Byen blir flyttet

28. september 1624 ble Oslo flyttet og grunnlagt som Christiania av Christian den 4.. Det militæret aspektet styrte hvordan den nye byen skulle se ut og dette funksjonselementet satt sitt preg på det nye sentrum. Byen ble bygget opp etter en renessanseplan med et rettvinklet, rutete gatenett med karrébebyggelse. Disse kvartalene hadde fasade mot gatenettet og en felles bakgård i ly av bygningsmassen. Byen skulle bygges under festningen og det ble anlagt byvoller mot nord og nordvest. Rådhusgata 9, bygget i 1626, er et av de få byggene som ennå står igjen Christian den 4.´s nye sentrum.

I forhold til arkitekturen ble det i det nye Christiania innført en bygningslov som påla adelen og formuende borgere å bygge steinhus med grunnmur. Videre skulle de mindre formuende borgerskapet bygge ut i utmurt bindingsverk med bratte tak slik at brennende gjenstander ikke skulle bli liggende. Dette gjaldt foreløpig kun noen få utvalgte rike i byen, men lovverket ble senere et viktig element i den videre utviklingen av byens utseende. Hovedhensynet til den nye loven var ikke estetisk, men funksjonelt i det henseende at man ville etablere en mer brannsikker by. Denne loven ble ikke håndhevet særlig effektivt da svært få hadde råd til å bygge i mur. Den markerer likevel et skille ved innføringen av lovverk angående bygningenes utforming og kan sies å markere starten på den statlige innvirkningen på byens ansikt.

I 1660 tok den danske kongemakten over Norge og perioden som fulgte ble det som senere er kalt eneveldet. I denne tiden styrte Danmark all norsk byutvikling fra København. Noen av det første som skjedde var at København ble utnevnt til ny felles hovedstad for Norge og Danmark. Alt som fulgte med hovedstadsrollen tidligere ble derfor noe redusert. Norge ble imidlertid styrt via Christiania og det var derfor en gjenværende administrasjon som utførte oppgavene de ble pålagt av den danske kongen. En viktig del av Christianias utvikling under eneveldet var fremveksten av forstedene. Denne veksten er en viktig del av oppbyggingen mot Christianias senere ekspansjon etter 1814.

Akersbygda, som ble etablert som beiteområder for buskapen til byborgerne, vokste med tilflytningen av de som ikke hadde råd til å bosette seg innenfor bygrensene. Andre områder som Vaterland og Pipervika vokste også frem på 1700- tallet og ved midten av århundret hadde Christianias forsteder like mange innbyggere som indre by. Disse områdene rundt bygrensen ble etter hvert et moment som fattet interesse for byens skatteinkreve. Forstedene gav byen muligheter for økte inntekter og det ble vurdert hvilke områder som ville gi størst økonomisk bidrag. Vurderingen var flersidig da mange av områdene hadde store andeler fattige og disse ville gi økte utgifter til fattigkassa ol.

En annen viktig hendelse for Christiania var oppsvingen i trelastindustrien. Dette gav byen betydelige inntekter og skapte en sterk økonomisk vekst frem mot krigen mot Sverige og Storbritannia i 1807. Dette gav vekst også i forstedene og i 1794 kom den første utvidelsen av bygrensene med innlemmelsen av de eldste forstedene som Saugbanken, Vaterland, Pipervika og Grensen. En av de viktigste grunnene til å utvide bygrensene var å slå ned på den ulovlige handelen som lenge hadde foregått i forstedene.

En by i endring

Eneveldet og veksten i trelasthandelen tok slutt tidlig på 1800-tallet. Begge disse hendelsene er avgjørende for hvordan Christiania utviklet seg videre. I årene opp imot krigen hadde mer og mer av handelen av trelast gått på kreditt. Da Storbritannia startet handelsblokader mot det norske trelasthandlerne, førte dette til en rekke konkurser blant store trelasthusene. Først i Drammen, siden spredte dette seg til Christiania ved at kjøpmennene prøvde å kjøpe hverandre ut av gjelden. Det var derfor en økonomisk krise i årene rett etter krigen. Norge var derimot igjen blitt en selvstendig nasjon, i union med Sverige, men med gjenopprettet hovedstad i Christiania.

Det norske markedet ble etter blokaden mer innadvendt på den måten at handelen i større grad enn før foregikk innenfor Norges grenser. For Christianias del åpnet det seg et nytt marked i Nord Norge og dette gav grunnlaget for at hovedstaden hentet seg inn raskere etter krigen enn mange andre norske byer. Den nye fremvoksende overklassen på 1800-tallet i var nøktern i klesveien i forhold til sine ekstravagante forgjengere. Da så mange gikk konkurs med kollapsen i trelastmarkedet gav dette en påminnelse om viktigheten av måtehold. Der barokken var gjeldende på tidlig 1700-tall, gikk stilen mot slutten av århundret over mot rokokko og louis-seize. Den nye overklassen på tidlig 1800-tall bygget i empirestilen. Stilmessig fant det sted en overgang fra det overdådige med barokken til den lettere rokokkostilen. Barokken med sine sirlige, utbroderte symmetri med sammenhengende gesimslinjer, høye valmtak og smårutete vinduer - som i Rådhusgata 7. Dette utviklet seg til den litt lettere rokokko, hovedsaklig synlig i interiør og møbel i Norge. Den har litt lettere utsmykninger med innslag av halvvalmet takform. Den etterfølgende stilen empire fortsetter utviklingen mot enklere utsmykning og gjenspeiler muligens den mer nøkterne holdningen man kan finne hos den nye fremvoksende overklassen.

Oslo by Marie Vinje is licensed under a Creative Commons Attribution-Noncommercial-No Derivative Works 3.0 Unported License.

Byggingen av en hovedstad

De viktigste faktorene til den kraftige veksten Christiania hadde på 1800-tallet er tett forbundet med hovedstadsrollen. Etter 1814 begynte en bygging av bygninger i forbindelse med denne rollen og de nye lokalene dette krevde. I hovedstaden skulle storting, regjering og det kongelige slott ligge. Byggingen av alt dette skapte arbeidsplasser i en tid der Norge generelt var fattig. Hovedstad utviklet seg og til å bli den viktigste handelsbyen i Norge. Dette på tross av den opprinnelige dårlige plasseringen Christiani hadde hatt. Nye teknologiske løsninger fjernet gamle hindringer. Utbyggingen av jernbanenettet rundt byen ble svært viktig for å utvide byens kontakt med omlandene om vinteren. Videre gjorde dampisbrytere slutt på problemet med at fjorden frøs og stengte all båttrafikk hver vinter.

En viktig hendelse i forbindelse med utvikling av Christianias arkitektur og byplan er innføring av stillingen Stadskonduktør i 1827. Stadskonduktøren var leder for en permanent reguleringskommisjon. Den første stadskonduktøren var den 26 år gamle Christian Heinrich Grosch. Han ble etter 38 år avløst av Georg Andreas Bull. Reguleringskommisjonen hadde en liberal holdning til statens inngripen i forhold til utbyggerne. Det skulle legges til rette for vekst, heller enn å regulere og kontrollere den. Dette gav utfallet at reguleringskommisjonen gjorde lite ut av seg. Grosch og Bull er synlige i dag ved byggene de tegnet fremfor planene. C. H. Grosch tegnet eksempelvis Universitetet i Karl Johans gate, Riskhospitalet og Børsen i nøktern empirestil. G.A. Bull tegnet blant annet Øst- og Vestbanestasjonene og Historisk museum. Opprettelsen av stillingen stadskonduktør og reguleringskommisjonen er viktig i historisk perspektiv. Dette som forløper til senere reguleringsmyndigheter og statens sterkere inngripen representert ved Harald Hals på 1900-tallet.

Reguleringsmessig sett ble det som sagt ikke gjort noe stort hva angår å regulere veksten. Det ble imidlertid gjort noen viktige grep som påvirker hvordan dagens hovedstad ser ut. I 1826 presenterte slottsarkitekt H.D.F. Lindstow ideen om det som senere ble til Karl Johans gate. Ideen gikk ut på å lage en bred gate fra Slottsparken og ned til byen. Slottet lå på dette tidspunktet utenfor bygrensene og Karl Johans gate ble tenkt som en tosidig gate ned mot sentrum. Lindstows plan ble ikke fullstendig fulgt, men i 1838 ble gaten anlagt inn i et nytt større rutenett ut i fra Kvadraturen fra 1624. Andre plasser som ble etablert var Youngstorget. Dette torget ble sammen med Torggata anlagt av C.H. Grosch i 1846 for å avlaste Stortorget.

Industriens inntog i hovedstaden

Den sterke liberale holdningen i forhold til økonomisk vekst var sannsynligvis et resultat av den foregående krisen og det faktum at landet var i bakevjen av en krig. Dette kombinert med fremveksten av hovedstaden og håpet rundt etableringen av den nye nasjonen. Frem til midten av århundret var det oppgaven med å bygge opp byen som hovedstad som var viktigst. Siden ble fokuset flyttet over på fremveksten av næringslivet og industrien i Christiania.

I 1854 kom jernbanen og forbedret kontakten med omlandet. Sammen med isbryterne, som kom i 1878, gjorde de Christiania tilgjengelig også på vintertid. Dette var nytt da byen tidligere var blitt isolert ved isen på fjorden og kommunikasjon med omlandet foregikk på hest og slede hver vinter. Jernbanen revolusjonerte dette og det at utbyggingen av jernbanenett hovedsakelig dreide seg rundt hovedstaden gav byen en sterk vekst i forhold til andre norske byer. Nye områder langs jernbanenettet ble koblet sammen med sentrum av byen ved at reisetiden ble dramatisk redusert. Varehandelen kunne også foregå hele året når problemet med isen ble løst.

Noe annet som endret seg rundt midten av 1800-tallet var at Christiania produserte en større del av varene som ble eksportert selv. Dette som et resultat av den fremvoksende industrien. Med elvene rundt byen som drivkraft vokste det frem tekstil-, jern- og metallindustri. Disse industribyggene er markante i dagens hovedstad. Mange av bygningene er gjort om, og brukes til nye formål og er i bruk også i dag. Hovedvekten av industri vokste frem i områder utenfor sentrum. I dag er områder som Nydalen, Kværnerbyen og steder ellers langs Akerselva lett gjenkjennelige med sine store fabrikkbygg av teglstein.

Tilflytningen av nye arbeiderne i fabrikkene førte til et behov for boliger og disse ble bygget i nær tilknytning til industrien. Det ble oppført murbebyggelse i form av bygårder i hele hovedstaden. Spesielt i bydeler som Grønland, Leiret, Gamlebyen og på Grünerløkka. Skillet mellom øst og vest kommer her frem ved at arbeiderne ble bosatt langs Akerselva der industrien lå. Mens borgerne og overklassen generelt bosatte seg i roligere områder vest i byen med villaer og hager. Christianias vekst som hovedstad og handelsby og det stor behovet for nye boliger førte til en ekstrem byggeperiode rundt slutten av 1800- tallet. Dette resulterte i et påfølgende krakk i byggebransjen sommeren 1899. Denne store private boligutbyggingen stoppet etter krakket helt og det tok mange år før man igjen bygde ut boliger i stor skala. Initiativet var da politisk og gjennomført av staten fremfor fra private utbyggere.

Forskjellene på øst og vest

Kombinasjonen av sterk vekst og liten kontroll førte til problemene vi også ser i andre storbyer i Europa i samme periode. London hadde store områder med særlig dårlige levevilkår rundt slutten av 1800-tallet. Dette var en konsekvens av den industrielle revolusjon og tilflytningen av den nye arbeiderklassen. Etter hvert som veksten vedvarte fulgte det etter hvert store problemer hva angikk boligforhold og bybeboernes helse. Disse problemene oppstod og i Christiania utover 1800-tallet. Bilde av byen som grobunn for økonomisk vekst og rikdom ble noe svekket av de faktiske leveforholdene mange steder i byen. Mange drømte om frisk luft og egen hage etter hvert som byen ble mer forurenset og bygårdene ble bygget tettere.

Stadskonduktør Georg Bull la i 1858, etter initiativ fra advokatbrødrene Homan, frem planer om å bygge ut et villastrøk bak slottet. Det ble her oppført store villaer for de bedrestilte borgerne. Store tomter gav rom for store murvillaer i forskjellige stilarter som nygotisk, nyromansk og senklasisistisk. Flere av byggene ble tegnet av Georg Bull selv.
For arbeiderene i øst ble boligproblematikken forsøkt løst på annet vis. Her var det bygårder som ble svaret med oppimot 4-5 etasjer. For første gang blir arbeiderboligene synlige i bybildet ved store gårder i mur som for eksempel ”gråbeingårdene”. Standarden på disse gårdene var vesentlig lavere enn bygårdene som ble bygget på vestkanten i samme tidsperiode. Skillet mellom øst og vest kommer frem i utsmykningen av gårdene. Enkle bygårder i øst som i gamlebyen og mer detaljerte gårder i vest på Majorstua. Vi kan også se et skille i romfordeling og oversikter over hvor mange rom som var normen i de forskjellige områdene. I vest var det vanlig med større leiligheter med 4 rom eller mer, mens leiligheter i denne størrelsen var nesten fraværende i øst.

Det 20. århundret

Rundt århundreskiftet hadde Christiania, på denne tiden ofte kalt Kristiania, godt over 220 000 innbyggere. I 1905 brøt Norge ut av unionen med Sverige, men dette gjenspeiles ikke i det som ble bygget på denne tiden. Boligmangelen som oppstod på 1800-tallet er fortsatt stor og i år 1910-12 bygger Arkitekt Kristen Rivertz 16 frittstående lamellbygg på Vøyenvollen. Etter ny idealer tok borgermester Sophus Arctander initiativet til å bygget byens første hageby på østkanten. Havebyen skulle være for den vanlige arbeideren. Politisk var det på denne tiden gjennomslag for at kommunene skulle stå for boligbygging og Harald Hals ble leder for en kommunal boligadministrasjon med eget arkitektkontor. Hals tok også tak i boligproblematikken. Et eksempel på dette er karrébebyggelsen på Torshov som ble oppført mellom 1917-1925. Store bygårdstrukturer med planter i bakgårdene og brede gater skulle sikre gode oppvekstvilkår for arbeiderklassens barn.

I 1912 lagde Harald Hals og hans stab en generalplan for Kristiania. I etterkant av planen ble det satt i gang arkitektkonkuranser for utforming av forskjellige delområder av planen som Tøyen, Pipervika og Ekerberg Haveby. På 1930-tallet ble bebyggelsen i Pipervika sanert for å gjøre plass til det nye rådhuset. Rådhuset ble bygget i teglstein, og teglstein var fortsatt det viktigste byggematerialet. Med det monumentale havnelageret setter også betongen sitt preg på byen. Kommunen blir i årene fremover den største byggherren. Dette ble delvis gjort gjennom opprettelsesen av OBOS(Oslo Bolig Og Sparelag). I 1931 ble selskapet omformet slik at kommunen og ble deltagende og OBOS kunne derfor kalles ”byens byggende organ”.

Stor-Oslo og nye transportmuligheter

Den første trikken kommer til hovedstaden i 1901. Sammen med jernbanen ble den en viktig faktor i byens utvikling med tanke på hvor bebyggelsen spredte seg. Med mer effektiv transport ble det bygget nær trikk- og togtraseene, stadig lengre fra sentrum. Akerområde hadde en vekst på over 100 000 innbyggere fra 1900 frem til 1946 og dette året slås Oslo sammen med Aker til en felles bykommune.
        Den ny bykommunen gjøv straks løs på problemene knyttet til boliger og infrastruktur. Dette arbeidet ble satt i gang innenfor rammene lagt av en ny generalplanen av 1950. Denne planen baserte seg på funksjonalistisk prinsipper om soneinndeling. De nye boligområdene skulle bygges etter ”drabantbyprinsippet”. Det vil si med fokus på nabolag og grønne omgivelser. Hovedtyngden av boligområdene ble plassert ved Manglerud, Lambertseter, Bøler, Årvoll, Tonsenhagen og Veitvet. OBOS var den klart største utbyggeren her og bygget en rekke høyhus på de forskjellige områdene. Det ble imidlertid og bygget i andre former som lave atriumhus på Ammerud. Videre fortsatte kommunen sin utbygging med nye regjeringskvartaler ferdigstilt i Akersgata i 1958 og en utbygging av universitet på Blindern i 1962.

Bilen satte fra 60-tallet sitt preg på både planlegging og faktiske byggemønsteret. Tidligere hadde utbyggingen i en viss grad fulgt skinnetraseene, men ved innføring av privatbilene ble folk i større grad enn før uavhengig i forhold til transport. Effekten av dette ble en fortetting mellom skinnetraseene der det tidligere hadde vært lite gunstig å bygge. Bilen satte nye premisser for hva som ble ansett som sentrumsområder og åpnet for nye muligheter for bebyggelse lenger unna sentrum.

Oslo i dag

Utover 1900-tallet endret Oslo seg i form av fremveksten av servicenæringen. Den store industrien som vokste frem langs Akerselva ble lagt ned fullstendig innen 1960 og verftene ble lagt ned på 70- og 80-tallet. Grünerløkka representerer overlevelsesdyktigheten til de gamle områdene. Flere ganger mellom 1930 og 1970 ble det lagt frem forslag om sanering, men sterkt engasjement fra ”løkkabeboerne” forhindret dette i stor skala. På 70-tallet ble det satt i gang omfattende byfornyelsesarbeid og fra 1990 og frem til i dag har området vært et av byens mest populære steder å bo for den yngre delen av Oslos befolkning. På 1990-tallet ble gamle Aker mekaniske verksteds bygninger utviklet til nye Aker Brygge med kontorer, leiligheter, restauranter og foretninger. Vi ser og andre lignende prosjekter der gamle industribygg blir nye kontorer og leiligheter, for eksempel i Nydalen. Den gamle seilduksfabrikken på Grünerløkka gjøres i dag om til lokaler for kunstutdanning.

I dag står hovedstaden på randen av fremtiden. Med en anslått befolkningsvekst til 200 000 mennesker innen 2030, jobber reguleringsmyndighetene med planene for å håndtere morgendagens utfordringer. Kongemakten er ikke lenger den styrende hånd, men makten er gitt til Norges innbyggere. Oslo er både hovedstad, fylke og kommune, noe som kan føre til ulike politiske konflikter. Hele Norges befolkning skal kunne ha noe å si om byens utvikling, samtidig som Oslo som fylke og kommune skal ha noe å si om hva deres vilje er med Oslo. Det er av disse grunner sjelden konsensus i Oslo. Byen blir formet i en evig dragkamp mellom ulike aktører med ulike agendaer. Per i dag foregår det en debatt om utbyggingen av Bjørvika og den nye visjonen om ”Fjordbyen”. Denne debatten gir et innblikk i hva slags forhold Oslos grunneiere og innbyggere har til det gamle og historiske, og hvilke ønsker de har for fremtidens Oslo.

Seilduksfabrikken by Ann Baekken is licensed under a Creative Commons Attribution-Noncommercial 3.0 Unported License.

Fotgrafiet over viser Seilduksfabrikken på Grünerløkka under ombygging. Ombygging av gamle fabrikkbygniner er vanlig langs Akerselva og flere av de gamle fabrikkene bygges om til nye formål.

Oppsummering

Oppgaven har tatt for seg fremveksten av Oslo. Den har beskrevet hvordan Oslo har blitt påvirket av utvalgte historiske hendelser. Videre har ulike ekspansjonsperioder som f. Eks. 1800-tallet blitt beskrevet. Fremveksten av arbeiderklasse og overklasse er trukket frem. Dette er satt i sammenheng med bosetningsmønstrene og forskjellene mellom Øst og Vest i dagens Oslo. Fremveksten av hovedstaden Oslo er også beskrevet. Det er satt sammenheng mellom urbaniseringsprosesser og utbygningsmønstre. Dette er vist ved blant annet industrien som vokser frem langs Akerselva og den påfølgende byggingen av store boligområder i nærhet til fabrikkene. Oppgaven har og enkelt beskrevet hvilken historisk bebyggelse som er mest markant i dagens Oslo.

Litteraturliste

Bruun, Ole Daniel, and Morten Krogstad. Arkitektur I Oslo: En Veiviser Til Byens Bygningsmiljø. Oslo: Kunnskapsforl., 2008.

Engh, Pål Henry, and Arne Gunnarsjaa. Oslo: En Arkitekturguide. Oslo: Universitetsforlaget, 1984.

Hall, Peter. Cities of Tomorrow: An Intellectual History of Urban Planning and Design in the Twentieth Century. Oxford: Blackwell, 2002.

Helle, Knut, Finn-Einar Eliassen, Jan Eivind Myhre, and Ola Svein Stugu. Norsk Byhistorie: Urbanisering Gjennom 1300 År. Oslo: Pax, 2006.