Krympende byer

Du trodde kanskje at alle byer vokste?

Det er et kjent faktum at verden har passert punktet der flere bor i by enn på landet.

Menneskeheten har trukket sammen i ulike former for byer i 11000 år, og nå har over halvparten valgt å bosette seg i et hus/skur/pappeske i eller rett i utkanten av en by. Vi har i løpet av de 20 siste årene sett den eksplosive fremveksten av et tosifret antall byer med over 10 millioner innbyggere og veksten ser ikke ut til å kunne stoppes. Bangladesh, et land de fleste har hørt om gjennom statistikker som viser verdens verste land å leve i, har hovedstaden Dhaka med 12,797,394 innbyggere om du regner med det omkringliggende området. Rio de Janeiro likeså med sine 11,5 millioner, en fjerdedel av disse bor i slum. Hvert minutt trer tusenvis av mennesker over en bygrense et sted i verden. De kommer for å få jobb og en fremtid. De går for å nå en drøm og kommer til et levende mareritt.

Er det derimot slik at alle byer vokser selv om verden raser mot total urbanisering, et punkt der alle på kloden bor i samme by? (Hva vil denne byen hete?)

Frem til 1950 har vi sett byer oppstå og gå til grunne over tid, men noe som er spesielt i de siste 50 årene etter er det faktum at byer, millionbyer, nærmest over natten blir redusert til et minimum av det de var. Detroit, med et befolkningstap på 51% fra 1950-2004, trekkes frem i norske medier og flere andre som Manchester/Liverpool, Ivanovno og Leipzig.

Tungindustrien har satt sitt preg på byfremveksten ved sine kjempefabrikker og samfunnene som bygger seg opp rundt. Problemet ligger i den massive påvirkningen økonomisk gevinst har fått for plassering av disse fabrikkene. Så fort det er mer lønnsomt å flytte produksjonen til f. eks. Asia har nettopp dette blitt gjort uten kontroll fra myndighetene. Vi har derfor i mange byer fått en ekstrem situasjon der bydeler blir forlatt i all hast da det ikke er mer arbeid å finne til de tidligere industriarbeiderene. Markedskreftene hersker og setter store spor i form av byer som vokser intenst og siden delvis forlates. Tilbake ligger et øde bylandskap der de gjenværende ikke helt vet hva de skal gjøre med alle husene, hagene og fabrikkområdene. Boligmarkedet kollapser og flere velger å brenne ned huset for å innkasere forsikringspenger mens andre river huset og lager parkeringsplasser.

Øst-Tyskland opplevde og en kraftig fraflytting etter at muren falt, ettersom så mange drømte om livet i byene vest. I øst står byene idag halvveis forlatt og bydeler står og forfaller uten at noe gjøres.

Kart over byer som krymper

Hva skal vi gjøre med disse forlatte byområdene?

Fenomenet "Shrinking cities" er nå såpass velkjent at det har sin egen wikipedia artikkel.

Shrinking cities var et prosjekt ledet av Phillip Oswalt med støtte fra et statlig kultur stiftelse og i sammarbeid med galleriet for samtidskunst i Leipzig, Bauhaus Dessau stifelsen og arkitektmagasinet Archplus. Prosjektet strakk seg over 3 år, 2002-2006, og bestod utstillinger og prosjekter angående hva man skal gjøre med de forlatte områdene byene. Konseptet gikk ut på å samle inn informasjon om hva som skjedde i byene rundt om i verden ved å engasjere arkitekter, kunstnere og akademikere og samle alt dette for å kunne vise det frem til verden.

Det ble samlet ideer til 2 bøker som delvis ligger ute i pdf format om man er interesert og vil lese litt mer eller se noen av bildene som er laget for å vise hvor stort omfanget av de-urbaniseringen er.

Her ligger link til et kapittel om blant annet Detroit.

Prosjektet over er den tyske/europeiske delen av et løst, men verdensomspennende nettverk som ønsker å kartlegge omfanget av de-urbanisering rundt om i verden.

www.shrinkingscities.org er en amerikanske del av dette nettverket. De har en litt mer akademisk retning og består av mennesker som arbeider med doktorgrader og forsker på fenomenet.

Siden er drevet av Institute of Urban and Regional Development at the University of California, Berkeley. De har som målsetning å skape et nettverk av eksperter på området og utveksle forskning og erfaring om fenomenet.

På siden deres finner du nyheter om fenomenet og en oversikt over noen av artiklene som er utgitt om emnet.

Philipp Oswalt, som ledet det tyske shrinking-cities prosjektet har og tidligere vært engasjert i et prosjekt kalt Urban Catalyst. I Urban Catalyst har han sammen med Klaus Overmeyer og Phillip Misselwitz utforsket muligheter for midlertidig bruk av fraflyttede urbane områder. Klaus Overmeyer gav i etterkant av dette prosjektet ut en bok kalt Urban Pioneers.

Fra 1991 til 2006 var det en mann ved navn Hans Stimman som dominerte planleggingen i Berlin. Urban Pioneers er forslag fra arkiktekter, landskapsarkitekter og kunstnere som følte de ikke ble hørt av Stimman, som var en elitistisk top-down planlegger. Prossesen skulle styres av ekspertene deriblant han selv, og det var lite rom for innspill fra en sterkt engasjert bevegelse av unge kreative mennesker i Berlin. Boken er en samling av forslagene deres til midlertidig bruk av fraflyttede urbane områder. I en verden der ting stadig går raskere er det en dårlig strategi å planlegge en by for at den skal bli værende der i 200 år. Det trengs midlertidig løsninger mer enn store rigide planer.

Boken kan kjøpes på amazon.com for rundt 30$.

Hans Stimman

En annen mann av interesse idag er Richard Florida.

Denne mannen har forsket på en gruppe mennesker han kaller "creatives". Denne massen er fleksible, resurssterke og selvbergede. Denne massen vil være eksemplifisert i undergrunnsmiljøet som kom opp med ideene i Urban Pioneers i Berlin.

Richard Florida har skrevet en bok kalt "The Rise of the creative class" der han legger frem teorier om det økonomiske potensialet og muligheten for å skape vekst som ligger en slik gruppe mennesker. Flere norske steder har teoriene blitt bakgrunnen for en tung kultursatsing i den tro at et nyskapende kulturmiljø vil skape en såkalt "kulturell klasse" som vil føre tiløkonomisk så vel som generell vekst i regionen.

"Trøndelag satser nå tungt på å bli Europas mest kreative regionen og Kristiansand jobber for å bli et internasjonalt kultursentrum", i følge Klassekampen er dette basert på Floridas teorier.

Man kan og undres på om disse teoriene ikke ligger i grunn for den tunge kultursatsingen som gjøres i Oslo om dagen?