Nytt Rom

Søk i denne bloggen

tirsdag 30. oktober 2012

Den stengte byen - tidl. publisert på magasinetkote.no





Alle foto: Martin Rasch Ersdal


Se den opprinnelige publiseringen på www.magasinetkote.no

Martin Rasch Ersdal - Student By- og Regionplanlegging, ILP, UMB11.05.2012
Sosiologiske studier av oslobeboere viser at flertallet ønsker det som omtales som storbykvaliteter; den mangfoldige handlebyen, varierte rekreasjonsmuligheter, kulturelle aktiviteter og etniske innslag som for eksempel grønnsakshandleren på hjørnet. I tillegg til disse kvalitetene har de også et ønske om "...et nærområde som på den ene siden føles fysisk og sosialt overskuelig og på den andre siden gir mulighet for å trekke seg tilbake".[i] Det er med andre ord et ønske om en viss følelse av kontroll over sine omgivelser. De som bor i by vil i svært begrenset grad kunne kontrollere sine omgivelser. For mange skaper det å ikke vite hva som kan eller vil skje, frykt og et behov for å skjerme seg fra fremmede. Frykten øker igjen behovet for kontroll og i ytterste konsekvens styrer dette formgivningen av de nye fysiske strukturer som bygges.  
Oslo
Frykt har foreløpig ikke fått de store konsekvensene i Norge, men det kan anes et tilløp til et ønske om økt kontroll i både private og halvprivate byrom også i norske byer. To forholdsvis nye boligprosjekter; Grønlandskvartalene på Grønland, og Waldemars hage på Grünerløkka kan her fungere som eksempler. Begge prosjektene har løsninger der uterommene er stengt for uvedkommende med gjerder og porter. Dette er gjort fordi byggene er frittliggende og mangler det naturlig avgrensede gårdsrommet som karrébebyggelse har. Et annet eksempel på privatisering av uterom er Aker Brygge der hele området er privateid. Dette vil i praksis si at det som tradisjonelt sett er et av de viktigste offentlige rommene i byen, nemlig gaten, eies og forvaltes av et privat selskap. Uvedkommende som narkomane, alkoholikere og tiggere kan dermed vises bort med myndighet i den private eiendomsrett. Med slike tiltak for å sikre visse kvaliteter er det viktig å stille spørsmål om i hvor stor grad eiendomsrett skal gi grunnlag for kontroll av sosial interaksjon i norske byrom. Disse tiltakene reiser også spørsmål i forhold til inndelingen i privat og offentlig byrom, fordi det nå er mer enn de fysiske strukturene som representerer dette skillet. Ekskludering og utelukking fra byrom skjer nå også ved bruk av sikkerhetsvakter, som høflig ber uvedkommende om å forlate et tilsynelatende offentlig område. Videre har gatenettet vært en sammenhengende struktur som har gitt alle mulighet til å ferdes gjennom byens ulike deler. Det at nettopp gaten privatiseres må derfor ses på som et stort inngrep i muligheten til utfoldelse i byen.
Klarere skille
Resultatet i en undersøkelse gjort av Lene Schimdt og Kine Thorén kan tyde på at flere ønsker mer sikkerhet og et klarere skille mellom offentlig og privat rom. I undersøkelsen ble beboere i 3 sentralt beliggende boliganlegg spurt om hvilke bokvaliteter de verdsetter.[ii] I ett av disse prosjektene kom det frem at "...låste gårdsrom og Securitasvakter var viktige tiltak". I de to andre anleggene ble oversikt over hvem som ferdet seg i bomiljøet vektlagt. Det kom også klart frem i undersøkelsen at et skjermet gårdsrom forbeholdt beboerne var viktig. Med skjermet ble det ikke ment at området trengte å være totalt avgrenset, men at utformingen burde vise klart og tydelig at området tilhørte boanlegget og dets beboere.
"...på nivå med et fengsel"
Hvordan er dagens praksis blant arkitekter? I Bo i bysentrum, by i bosentrum[iii] beskrives det slik: "Når arkitekter planlegger boligområder eller hele byområder, vil utformingen variere, men også arkitekter forsøker å skille klart mellom private og offentlige arealer og sonene i mellom dem". Det viktigste argumentet for å stenge inngangene til et kvartal er, i tillegg til vern mot hærverk og tyveri, hensynet til barns sikkerhet mot trafikk. Videre trekkes det frem eksempler på boligbygg der "...arkitekturen beretter om beskyttelse" og at "...henvendelsen til det offentlige rommet utenfor er på nivå med et fengsel". Det kan tyde på at også de som gir form til våre omgivelser ønsker adskillelse og ikke i stor nok grad klarer å skape gode overganger mellom de ulike sonene. I gode eksempler er skillet mellom sonene gjort på måter som skaper en mer glidende måte, for eksempel med porter som tillater innsyn uten fysisk tilgang eller med skjermede uterom.
Jeg vil avslutte med noen interessante poeng fra internasjonal litteratur. For det første hevder professor og samfunnskritiker Mike Davis at ”fear proves itself” og det at den sosiale persepsjonen av farene ved det offentlige rom ikke nødvendigvis samsvarer med den faktiske situasjonen.[iv] Tabloide overskrifter som beskriver enkelthendelser om ran og overgrep skaper et skremmebilde av byen og om situasjonen ikke legges frem på en mer statistisk og oversiktlig måte, og i tillegg diskuteres saklig i de samme mediene, vil det kanskje påvirke hvordan vi bygger morgendagens boliger og byer. En annen side av saken er i følge urban design professor Ali Madanipour at eiendomsutviklere i USA vil tendere til å skape en spenning mellom det offentlige og private rom, og at det i disse situasjonene fører til privatisering av rom.[v]  Det dreier seg her om markedets evne til å manipulere oppfattelsen av et behov, for så å komme med en salgbar løsning. Vi har foreløpig ikke kommet like langt som i USA, hverken i  utbredelsen av frykt eller i spredningen av ekstreme former for sikkerhetsløsninger, men det er likevel viktig å kontinuerlig diskutere hvor vi som samfunn vil sette grensene mellom ulike typer byrom og hvordan vi vil forvalte dem.

[i] GABRIELSEN, G. V., ISDAHL, B. & STAALESEN, G. 2005. Bo i bysentrum, by i bosentrum, Oslo, Norsk form.. S. 20
[ii] Ibid. S. 86
[iii] Ibid. S. 86
[iv] LEGATES, R. T. & STOUT, F. 2007. The City reader, London, Routledge. S. 180
[v] Ibid. S. 165